Kjære kroppen min.
Du som sørger for at hjertet mitt slår, og sender elektriske signaler i en
galakse av nervebaner. Når jeg løper på stiene i skogen, jubler du. «Mer,
mer!», roper du i gledesrus. Når det virkelig gjelder, henter du fram uvirkelige
krefter. I
20** seiret vi over kreften. Ved hjelp av cellegift og stråling, bevarte vi livet.
En gave jeg fikk, er din påminnelse: «Ikke ta meg for gitt».
Derfor velsigner jeg
arbeidsdagen, alt jeg mestrer og får til.
I kveld da jeg gikk over tunet med ei sinkbøtte med mjøl til sauene, jeg stanset
og skuet opp mot fjellet. Jeg tenkte: I morgen vil jeg gå opp og hilse på
fjellet. Høre heiloen i det fjerne, se fjorder møtes og fjell reise seg i
været.
Derfor vil jeg si: Takk for alle mulighetene du gir.
