Sommerkveld. Øyeblikket når jeg står ytterst på badebrygga. Og
sola går ned bak Stokknoken og farger himmelen lilla og rosa.
Stillhet, unntatt det evige suset og
raslingen fra trærne. Sekundene jeg trenger for å samle tilstrekkelig med mot.
Det første stupet er verst, for jeg vet hva som venter; tyngdekraften og
øyeblikket jeg treffer vannskorpen som et prosjektil.
I ensom majestet står jeg. Som en gardist.
Finner et stødig balansepunkt og kroker tærne rundt bryggekanten.
Lett svikt i knærne.
Lyden av vingespennet fra en fugl som har
lettet fra en fjørestein like ved.
Det er nå det gjelder. Pyse eller ikke
pyse.
Rart hvordan Batnfjorden framstår så
bunnløs.
Men jeg biter i det sure eplet. Hver gang.
Og stuper.
